What I can give you
I can`t make you love me cover by maria skaaren
Eg veit ikkje om fleire har det slik, eller om det berre er meg. Eg har, for ei stund sidan hatt problemer med å tru på mine eigne eigenskapar. Ikkje sett verdien i det eg kan, i forhold til det andre kan. For nokre år sidan tenkte eg altså at eg gladeleg ville bytta bort mitt musiklaske hjarta, for å få eit litt meir organisert liv. Eg såg veldig opp til vener som var flinke, praktisk anlagte og hadde framdrift og kustus på segsjølv. Du veit, slike som klarar alt, og får det til å sjå lett ut. (eg ser opp til dei framleis, og veit at dette kan eg øva meg på, då det ikkje kjem så altfor naturleg;) På ein eller anna måte midt oppi denne beundringa såg eg ned på mine eigne kvalitetar, og rangerte kreativitet, menneske-evner og diverse andre kvalitetar som eg sjølv har, under dei "flinke kvalitetane". Eg tenkte tankar som: "Tenk så mykje meir nyttige dei er for samfunnet" og"Jobben andre er flinke til er viktigare enn det er eg flink til". Eg tenkte tilogmed at dei var viktigare for God himself, uanssett kor teit ein tanke det var.
MEN. Sakte men sikkert har eg omfavna mine eigne eigenskapar, mine musikalske evner og det eg er flink til. Takka vera vener og familie som har støtta meg, og sagt til meg kor mykje musikken min har betydd for dei. Eller kor mykje dei set pris på noko som eg kan. Nokon av dei som eg beundra og sko ønska eg var likare, har tilogmed sagt at dei skulle ønskje dei hadde nokre av mine evner! Tenka seg til at beundringa var tosidig! Det hadde eg jo aldri trudd! Men eg trur det no. Og eg ser meir og meir verdien av eit kreativt hjarta. Sjølom det til tider kan vera vondt å ha det, så er det mitt. Hjarta, lidenskapane, eigenskapane mine. Dei er verdifulle, og ingen andre tar vare på dei, om ikkje eg gjer det.
I den siste tida har me sett musikk tala til knuste menneske, hjulpe oss gjennom, tatt nokon av tårene for oss. Det er verdifult for oss alle, for samfunnet! Og eg har lært igjen, for endte gang, at alle mennesker har eigenskapar som kan hjelpa og gjera godt. Tilogmed meg. (tilogmed DEG og!)
Nokon gonger så har eg så mykje musikk inni meg at det gjer vondt! Det som gjer vondt er at eg lagar kanskje ein heil symfoni inni hovudet mitt, men har inga verktøy for å få den ut i livet. Det kjennes som om kroppen blir sint på seg sjølv. Og eg følar alle følelsane eg vil at songen ska ha, men klarar ikkje å få dei ut. Eg taklar ikkje å ha det vondt slik lenge, legg meg berre ned og vil slutta å tenka på det, det er vanskeleg. På grunn av dette trur eg heilt oppriktig at kreative mennesker har litt meir galskap i seg enn andre. Vel, det gjeld vertfall meg.
Eg veit ikkje om fleire har det slik, eller om det berre er meg. Eg har, for ei stund sidan hatt problemer med å tru på mine eigne eigenskapar. Ikkje sett verdien i det eg kan, i forhold til det andre kan. For nokre år sidan tenkte eg altså at eg gladeleg ville bytta bort mitt musiklaske hjarta, for å få eit litt meir organisert liv. Eg såg veldig opp til vener som var flinke, praktisk anlagte og hadde framdrift og kustus på segsjølv. Du veit, slike som klarar alt, og får det til å sjå lett ut. (eg ser opp til dei framleis, og veit at dette kan eg øva meg på, då det ikkje kjem så altfor naturleg;) På ein eller anna måte midt oppi denne beundringa såg eg ned på mine eigne kvalitetar, og rangerte kreativitet, menneske-evner og diverse andre kvalitetar som eg sjølv har, under dei "flinke kvalitetane". Eg tenkte tankar som: "Tenk så mykje meir nyttige dei er for samfunnet" og"Jobben andre er flinke til er viktigare enn det er eg flink til". Eg tenkte tilogmed at dei var viktigare for God himself, uanssett kor teit ein tanke det var.
MEN. Sakte men sikkert har eg omfavna mine eigne eigenskapar, mine musikalske evner og det eg er flink til. Takka vera vener og familie som har støtta meg, og sagt til meg kor mykje musikken min har betydd for dei. Eller kor mykje dei set pris på noko som eg kan. Nokon av dei som eg beundra og sko ønska eg var likare, har tilogmed sagt at dei skulle ønskje dei hadde nokre av mine evner! Tenka seg til at beundringa var tosidig! Det hadde eg jo aldri trudd! Men eg trur det no. Og eg ser meir og meir verdien av eit kreativt hjarta. Sjølom det til tider kan vera vondt å ha det, så er det mitt. Hjarta, lidenskapane, eigenskapane mine. Dei er verdifulle, og ingen andre tar vare på dei, om ikkje eg gjer det.
believe in music, believe in people
I den siste tida har me sett musikk tala til knuste menneske, hjulpe oss gjennom, tatt nokon av tårene for oss. Det er verdifult for oss alle, for samfunnet! Og eg har lært igjen, for endte gang, at alle mennesker har eigenskapar som kan hjelpa og gjera godt. Tilogmed meg. (tilogmed DEG og!)
Nokon gonger så har eg så mykje musikk inni meg at det gjer vondt! Det som gjer vondt er at eg lagar kanskje ein heil symfoni inni hovudet mitt, men har inga verktøy for å få den ut i livet. Det kjennes som om kroppen blir sint på seg sjølv. Og eg følar alle følelsane eg vil at songen ska ha, men klarar ikkje å få dei ut. Eg taklar ikkje å ha det vondt slik lenge, legg meg berre ned og vil slutta å tenka på det, det er vanskeleg. På grunn av dette trur eg heilt oppriktig at kreative mennesker har litt meir galskap i seg enn andre. Vel, det gjeld vertfall meg.
Tror det e någe med det å ver kreativ ja, av og te kan det nesten ble "for mye" for kroppen.
SvarSlettE veldig gla i deg og sette utrolig stor pris på at du dele både tankene dine og musikken din! Du e fantastisk :D
Det va et fantastisk fint innlegg Maria.
SvarSlettDu sette ord på masse som eg sjøl tenke.
Takk!
SV: Man må ha mye selvkontroll for å klare det.. Det har heldigvis jeg :D
SvarSlettJeg har også hatt det sånn før, jeg tror de fleste har det. Og du.. her om dagen satt jeg igjen å hørte på "Sometimes I feel like a motherless child" her på bloggen din bare fordi det er nydelig.
SvarSlettÆ gjenkjenne ting i det du si her:
SvarSlettFordi æ ikke like å forholde mæ til fremmede, og fordi æ føle med rett og slett ræva til å prat om Jesus (m.a.o. evangelisering), så har æ ofte sett ned på min betydning, i forhold til hva jeg kan gjøre, og dermed glemt mine egne kvaliteter, som det å tjene andre mennesker, samt også gode evner i skolefag, og filmmaking (som æ desverre for gjort alt for sjeldent).
Det e ikke en god følelse. Man føler seg eventuelt mislykket, spesielt hvis man har prøvd en stund.
wow! nydelige sang! kver gang eg hørre deg synga blir eg stolt langt inni meg!og når eg hørre UIO cd`n blir eg alltid rørt når eg komme t "din" sang. <3
SvarSlettÅh! Eg elske musikken din Maria! E så godt og avslappande å hørra på! :-)
SvarSlettÅååååååh, nydelig sang!!! Du e så flink!!
SvarSlettDeilig innlegg, eg kjenne meg igjen i veldig møje av det du skrive. Har faktisk brukt en heil del med energi på å ubevisst gå å grubla på det, og fort drukna meg sjøl i andre sine kvaliteter og evner. Det e særdeles usunt. Takk for at du formidle dette på en så genuin, forståelig, annerledes men sann måte.
Du e så vakker!
Anette: TAKK vennen:) Eg blir veldig gla! Og d e litt godt at någen andre vett litt kossen d e oppi håve någen ganger;)
SvarSlettTherese: Takk for det, fine du:*
Sigrid: kjærleik til deg<3
T-bear: du e veldig flinke t masse masse! husk å gjørr de tingå som gjørr deg levande, istadenfor å gjørr det som e "flinkt";)D e det eg har lært i livet til no vertfall...
Katrine og Vanessa: SMASK!
Ingerelise: blir heilt paff! takk for gode ord:) håpe det hjelpe!
For et flott innlegg!!!
SvarSlett